Min fem år gamle, sier hun elsker salat.
Ikke bry deg om det faktum at den eneste salater hun vil spise er vanlig Caesar salat (salat, ost, dressing, krutonger) eller en enkel isbergsalat salat dynket i ranch dressing.
I hennes sinn, elsker hun salat. Og jeg tror det er dandy.
Ja, innser jeg at salater hun spiser har begrenset næringsverdi.
Jeg også skjønner har dressinger langt mer fett enn hun trolig behov (selv om farene ved mettet fett blir re-evaluert og re-definert av minutt).
Hvis du sier det, vil det Come True
Likevel, jeg elsker det faktum at hun beskriver seg selv som en "salat elsker," fordi jeg vet at dette selv-merking blir en selvoppfyllende profeti.
Jeg vet også at å tillate henne å generalisere sin preferanse for enkle salater gjennomvåt i tykke dressinger som «kjærlig salater" vil gjøre henne til å være villig til å prøve mer eventyrlystne salater (si, en broccoli salat eller tomatsalat) i fremtiden.
Dine ord definerer sine Vaner
Faktum er måten vi snakker om våre barns spisevaner definerer hva deres faktiske spisevaner er.
Etiketten barna "kresen eaters", og de blir kresen eaters i sitt eget sinn. Etikett dem "salat lovers" eller "eventyrlystne eaters", og voila! Det er det de blir.
Dessverre er det vanlig for foreldre å tolke våre barn " kresen i matveien scenen som en fast personlighetstrekk, snarere enn utviklingshemmede-aktuelle scenen som det er.
Vi får frustrert når de ikke vil spise mac og ost vi forberedt, ganske enkelt fordi det har brokkoli i den. Så vi fortelle dem de er kresen eaters.
Og å blåse ut damp (tross alt, brukte vi tid på å lage at mac og ost), sier vi alle andre også.
Det er en ubevisst reaksjon. Men for å snu barna picky matvaner og hjelpe dem å vokse til å like ny mat, er det viktig å bli klar over hvordan våre ord påvirker deres atferd.