Min bestefar vokste opp på en gård på den østlige kysten av Delaware. Et sted hvor tøyet ble hengt på linjen, ble maten kokt i en støpejern skillet, og rå melk fra min oldemor sin Guernsey ku ble sagt å helbrede alle slags sykdommer.
Men bestefar hatet landlige liv. Så den første sjansen han fikk, flyttet han til storbyen - Washington, DC Washington tilbød ham alt han kunne ikke ha bor på en gård: lett tilgang til kultur, buzz og spennende byliv, og en sjanse til å bygge en bedrift fra grunnen av.
Bestefar jobbet hardt og ble ganske vellykket, og tilbringer det lille fritiden han hadde å spille golf. Men han likevel funnet tid til å ha en hage. Nå er DC ikke en av dem som banet-over byer hvor du har til hagen på taket, eller vokse tomater i en container. Han hadde en bakgård med grøntområder, steinete og skrå som det var, og han vokste alle de vanlige hagen produserer: tomater, paprika, squash - og fiken.
Hvem vokser fiken hjemme? Noen som vokste opp på en gård. Hvem smak i frukt og grønnsaker ble diktert ikke etter hva som kunne dyrkes og sendes over lange avstander, men hva familien nøt voksende og spising.
Nå la meg være klar, var hagearbeid ikke min bestefars lidenskap. Han hadde ikke pore enn frø kataloger eller tilbringer timer beskjæring og luking. Som jeg sa, brukte han fritiden spille golf. Hagearbeid var bare noe han gjorde. Det var bare en naturlig del av livet for ham, på den måten at noen folk får hårklipp hver sjette uke, og andre gjør daglige turer til Starbucks.
Til tross for å være den første på sin blokk å eie en mikrobølgeovn, til tross for hans fascinasjon med byen og politikk og biler og alle slags gadgetry (han ville sikkert eier en i-noe hvis han var i live i dag), hadde han en hage. I midten av byen. Og han vokste fiken.
Hva har dette å gjøre med kresen eaters eller få barna til å spise grønnsaker? Ingenting egentlig, bortsett fra det synes å vise at barna skal utvikle matvaner du modell for dem, enten du jobber på det eller ikke. De vil også utvikle dine holdninger til mat og spising, hvorvidt de inkluderer voksende din egen mat, familiens måltider eller drive-through middager.
Somehow, i vår tekst-crazy, twitter-glad, øyeblikkelig tilfredsstillelse verden, har vi blitt uvillig til å la barn vokse ut av naturlig mat aversjon faser. Vi serverer spinat quiche eller sprø grønnkål gang, og hvis våre barn ikke sluke den opp første gang (eller tredje), kaster vi våre hender opp som for å si, se? Ingenting virker!
Likevel er de fleste foreldre er villige til å la naturen gå sin gang i andre foreldre områder. Vi innser at mutt 15-åringer som blir flau av alt vi gjør etter hvert vil vokse til voksne som kommer å sette pris på vår visdom. Vi aksepterer dette, selv om det tar tid - vanligvis år, noen ganger flere tiår - fordi vi vet at det er en naturlig del av oppveksten.
Kanskje vi kan akseptere våre barns begrensede gane, aversjon mot grønne grønnsaker eller kresen i matveien atferd på samme måte.
Når jeg blir frustrert av min lille ens matvaner (som ennå ikke speilet min egen), jeg husker min bestefar. For alt han prøvde å gjøre for å bli en by gutt, var min bestefar en bondesønn på hjertet. Det var i blodet hans. Han aldri vokste ut av det. Faktisk kan du selv sier at han vokste inn i den.